Jo da, Trengereid hører til Bergen kommune. Så vidt det er ...
NEDENFOR MOTORVEIEN: Trengereid-bygden klamrer seg fast nedover lien i skyggen av Gulfjellet, mens Osterøy ligger misunnelseverdig badet i sol på andre siden av fjorden.
Foto: Rune Berentsen
OLE OG «KAMERATEN»: Ole Rødberg (86) har vært på rusletur til postkassen. Dårlig syn og skrøpelige bein gjør at den daglige turen blir stødigere med den trofaste følgesvennen, en gammel bambusskistav uten trinse: - Fastlegen kaller han bare for «kameraten» min, he he, sier han og dunker staven i asfalten.
Foto: Rune Berentsen
TRILLER PÅ TRENGEREIDS FREMTID: Med fem barn har Tone Wågene (36) gjort sitt for at bygden skal bestå. Her har hun begått alle svingene oppover mot Skulstad og Hananipa.
Foto: Rune Berentsen
TUT-TUUUT: Fremdeles kjører togene jevnt og trut forbi Trengereid stasjon. Men stasjonsbygningen er stengt for passasjerer - i stedet må de vente i et lite utendørs betongskur ved tunnelåpningen. Det røde murhuset i bakgrunnen er bygdens forsamlingshus.
Foto: Rune Berentsen
BYGDENS «NAVLE»: Rundkjøringen med gatekjøkken, oblatstasjon og gjenvinningsdunker er et naturlig samlingspunkt for bilturister og langtransportsjåfører. Og utfor kanten ligger Trengereid ...
Foto: Rune Berentsen
STORE OG SMÅ, SAMMEN GÅ: Med kun 31 elever fra 1. til 7. klasse, er Trengereid skole en trygg og god start på veien til utdannelse.
Foto: Rune Berentsen
MIDDAGSFISKE: - Kanskje det blir lange, ørret eller makrell til middag i dag, sier polske Barbara Sypriewska (35) optimistisk. I bakgrunnen skimtes de nedlagte tekstilfabrikkbygningene.
Foto: Rune Berentsen
fakta
Trengereid * Navnet betyr antagelig «eidet gjennom en
innsnevring», og var opprinnelig et gårdsbruk i Arna, ved utløpet av
Manndalselva i Sørfjorden.
* Tomt til skolen ble utskilt fra gården i 1894.
* I 1895 etablerte Johan Jebsen Trengereid fabrikker her, med produksjon av
bånd og lisser. Fabrikken hadde eget kraftverk, som i dag er modernisert og
overtatt av BKK.
* Trengereid hadde tidligere også gruvedrift i Risnes gruver, der det ble
utvunnet kalk.
* Trengereid stasjon på NSB-strekningen Bergen-Voss-Myrdal ligger nederst i
bygden.
* Kolbein Kolnes (63) og sønnen Jon-Martin Kolnes fra Trengereid eier de
gamle fabrikkbygningene og deler av kaiområdet. Nå sysler de med planer om å
reetablere et miljø i området, blant annet i samarbeid med NSB og Bergen,
Vaksdal og Osterøy kommuner.
Mens novembersolen skinner varmt over Stokke, Vik og Bruviknipa på Osterøy,
skygger Gulfjellet for Trengereid-bygden, som hufsende råkald og solløs
klamrer seg fra Sørfjorden, forbi jernbanelinjen og oppover Trengereidbrekka
og Trengereidsvingene - mot solen, Skulstad og Hananipa langt der oppe på
fjellet.
De aller fleste kjenner Trengereid bare som en bygd man
farer forbi i bil - på nedsiden av motorveien, på vei til Voss eller
Kvamskogen. Rart da å tenke på at for bare noen tiår siden var dette et
myldrende arbeidssted med kalkgruvedrift og stor tekstilfabrikk, med butikk
på kaien og en travelt betjent jernbanestasjon. I dag er både fabrikk og
gruvedrift nedlagt, ingen butikk er i drift - kun gatekjøkkenet oppe i
rundkjøringen mot Gulfjellet er åpen for kjøp av varme pølser og en kopp
kaffe. Og selv om toget fremdeles stanser borte ved tunnelåpningen, er selve
stasjonsbygningen ved fjorden lukket og låst.
To hus tett
i tett - I dag må vi enten til Indre Arna eller Vaksdal for å få
kjøpt brød og poteter, begge steder ligger én mil unna. Det var andre tider
her før, ja, sier Ole Rødberg (86) og myser over fjorden mot solfylte
Osterøy.
Ole har bodd på Rødberg i hele sitt liv. Vi traff ham
på vei fra postkassen, ruslende langs gamleveien på andre siden av
Raudbergtunnelen fra Trengereid. I dag går denne veien kun frem til de to
husene der Ole og familien hans bor. Neste stopp er bommen opp mot
motorveien til Vaksdal.
- Som barn, før veien kom, gikk vi over
rinden til Skulstadveien når vi skulle på skolen. Og ned til fjorden og
langs jernbanelinjen når vi skulle på butikken. Det gikk jo, det og, selv om
det tok sin tid, sier han lakonisk. Og fortsetter:
- I dag har jeg
både naust og båt rett nedi her, men ingen i familien er interesserte. De
bruker heller bilen. Nei, jeg får vel komme meg inn og skrelle potetene. Det
er min jobb, det, skjønner dere. Mens resten av middagen sørger fruen
for, forklarer han med et lurt smil.
Gyngende hybel NSBs
stasjonsbygning har fremdeles venterom bak de okergule treveggene. Men
dørene er låst. Et skilt forteller i stedet at det er «av- og påstigning ved
tunnel». Like bortenfor balanserer en morken treplattform på vindskeive bein
- heldigvis i motsatt retning fra der av- og påstingingen skal foregå ...
Like
nedenfor jernbanelinjen dupper de store, nedlagte tekstilfabrikkbygningene i
en skyggefull vannkant. En tom småbåtmarina, tomme butikkvinduer på kaien,
et like tomt fiskeoppdrettsanlegg like bortenfor og den monotone summingen
fra BKKs kraftstasjon gir oss følelsen av å være i Twin Peaks. Men så:
Tokk,
tokk, tokk, tokk! Fra reketråleren ved kai stiger det plutselig damp fra
skorsteinen.
- Heisann, er det folk her?
Ole Martin
Støwer (32), nettopp ferdigutdannet arkitekt og eier av den 50 fots store
reketråleren «Gulafjord, røper at båten har vært hjemmet hans siden januar,
men at han nå er på vei tilbake til hjembyen Trondheim og ny arkitektjobb
der.
- Det bodde to studenter i fabrikkbygningene der borte også,
men de er flyttet nå. Jo, det har vært både kaldt og til tider ensomt her på
kaien, men billig. Men nå skal det bli godt å komme hjem, sier han.
Idet
vi forlater kaiområdet, svinger en bil inn ved kraftstasjonen Det er polske
Barbara Sypriewska (35). Den spreke tobarnsmoren har med seg to
fiskestenger, sløyekniv pluss noen feite makrellbiter og nytinte reker i en
plastboks.
- Jeg er ofte her nede og fisker. Vi får se om det blir
fisk til middag i dag, sier hun smilende og kaster snørene uti.
-
Skitt fiske, sier vi og beveger oss lett forfrosne oppover svingene - mot
solen.
Produktive foreldre Side om side, halvveis oppi
lien, ligger barneskolen og bedehuset med barnehage i kjelleren. Det er
friminutt og de 31 barneskoleelevene er ute og leker på skoleplassen.
-
Det er kjekt med en såpass liten skole. Her leker både store og små sammen -
de store elevene er veldig flinke til å ta seg av de mindre, skryter
assistent Liv Falkanger (60).
Samtidig har lærerne og rektor
lunsjmøte inne på lærerværelset.
- At skolen
ligger i kommunens absolutte ytterkant, taler bare til vår fordel. Riktignok
har vi vært nedleggingstruet en rekke ganger i løpet av de elleve årene jeg
har vært rektor her, men så produktive som foreldrene på Trengereid er,
lover det godt for fremtiden, sier rektor Olaug Karin Borge (56) optimistisk.
At
bygdens foreldre er produktive, kan Tone Wågene (36) stå som godt eksempel
på. Vi treffer henne øverst oppe på Skulstad, trillende på sitt femte barn -
én måned gamle Emely.
- Vi bor like ved skolen, og nå
tenkte jeg at det var på tide med en god trilletur oppover bakkene her. Jeg
må jo bli sprek igjen etter fødselen. Og jo da, vi trives veldig godt her på
Trengereid, sier hun med et stort smil. Fra før har hun tvillinger på 15, en
seksåring og en treåring.
Det lover i sannhet bra også
for fremtiden til den trange, butikkløse bygden under motorveien langt der
inne i Sørfjorden.
I nesten to timer sto han på plenen og trikset uten at ballen touchet bakken.
Da han passerte fire tusen, sluttet han fordi han ikke gadd mer. Da var Erik
Mjelde 12 år gammel.