Tegnene i tiden er rimelig tydelige: Skjønnheten er igjen på vei inn i maleriet, etter at det tradisjonelt vakre har vært fortrengt av modernismen siden slutten av 1800-tallet og av mye postmodernistisk ironi de siste 25 årene.

I STORBRITANNIA går for eksempel Peter Doigs blendende vakre malerier for svært store summer - det er en skjønnhet som kan brukes som god investering. I Kunstgalleriet viser Thomas Sæverud malerier som ligger fjernt fra Doigs billeduttrykk, men de rommer likevel et sug etter en skjønnhet som nærmest fullstendig dekker over de modernistiske, nonfigurative referansene som ligger i bunnen av Sæveruds formspråk. Det er interessant at Jarle Strømodden peker på dette i sin katalogtekst, uten at det blir problematisert: Om Sæveruds malerier sier han at det visuelle spiller på noe så enkelt som at de er vakre å se på.

Så er det vel dette som også ligger i tiden: At kulturuttrykk faller sammen med underholdningen, at de ikke skal være problematiske eller problematiserende, men enkle, ukompliserte, lett fordøyelige. Lekre, innsmigrende og glatte. Det er i dette postmoderne landskapet Sæverud befinner seg, uten å skape noen kritisk distanse til det han viser fram.

RESULTATET er en skjønnhet som ikke bare ligger i hans billedgeometri - i linjene og sirklene; denne skjønnheten gjør også krav på å ekspandere utover billedkanten, ut i rommet, inn i mitt betraktersinn. For Sæveruds geometriske mønstre har ingen klare fokuseringspunkt; de er organisert (mer enn komponert) som smakebiter av større mønstre som i prinsippet kan bre seg utover uten begrensninger.

Slik blir dette en slags uendelighetsbilder, noe som forsterkes av de subtilt glidende fargenyansene; akrylfargene viser ingen spor etter menneskehånd i bilder som jeg innbiller meg må være skreddersydde som dekor i styrerom, som symboler for den tilsvarende ustoppelige kapitalistiske ekspansjonstrangen.

DEt ER EN KJØLIG, upersonlig kalkulering som bor i disse maleriene, derfor forblir jeg helt uberørt av denne skjønnheten. For den vil meg ikke annet enn å forføre meg; den vil ikke annet enn å invadere et mulig, lite sort hull i mitt estetiske univers, som mange års uhemmet omgang med postmodernistisk kunst nesten har klart å blottlegge.