• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

BLOGG:

Norge tok en tur til Ukraina for å prøve å spille seg til en opptur mot slutten av fotballåret 2008. Heller ikke denne gangen fikk vi noe å juble for. Men det er meningsløst å rope høyere etter Åge Hareides avgang av den grunn.

La meg bare si det med én gang: jeg har ment tidligere, og jeg mener fremdeles, at tiden er moden for en ny norsk landslagssjef. Men jeg synes ikke onsdagens opptreden i Kiev skal være noen tunge på en vektskål der Hareides hode allerede ligger godt tilrettelagt etter et resultatmessig begredelig år. For ordens skyld: han har bidratt til å plassere hodet sitt der selv. Åtte kamper uten seirer er, for å si det forsiktig, svakt - uansett hvilken breddegrad man befinner seg på.

Norges svakeste landslagssesong siden 1978 - altså på 30 år - sier sitt.

LES OGSÅ:
Hareide: - Jeg går ikke
Vil ha dommer på språkkurs

Men onsdagens kamp, der så godt som et helt lag meldte forfall eller hadde fått fri, bør etter min mening strykes, fordi den ble fullstendig ramponert av en dommer så fattig på fotballforståelse at han ville fått problemer med å forsvare sine prestasjoner på bedriftsnivå i Indre Huttiheita. Straffesparket som førte til scoringen, var i beste fall billig.

Det røde kortet til John Arne Riise tror jeg ikke engang jeg orker å skrive så mye om. La meg bare kort si at tåler man ikke en spontan reaksjon på en avgjørelse når blodet bruser, så er Ludo-brettet en bedre arena hvis man skal leke overkikador. Å se onsdagens kamp var som å få en knyttneve fra 80-tallet midt i fleisen. Den gangen var kamper mot lag fra Øst-Europa ensbetydende med å spille mot minst 12 mann. Og når Norge da ble nede i ti mann med litt under en omgang igjen å spille, sier det seg selv at oppoverbakken ble noe brattere enn man gjerne kunne tenkt seg.

Det er aldri enkelt å kjempe med ryggen mot veggen når motstanderen er flink til å holde ballen i laget. Norge kunne og burde ha tapt med mer enn ett mål. Hadde det ikke vært for Jon Knudsen, ville vi antakelig gjort det også. Og dét er det eneste fornuftige vi fikk ut av kampen i Kiev onsdag kveld. At Jon Knudsen er mer enn moden for den internasjonale arenaen. Hadde han vært litt mer heldig med balansen, kunne han sågar ha tatt det elendige plasserte og løst utførte straffesparket også. Men Knudsen for Norge - ja takk. Jeg tar gjerne en bit Trond Olsen også. Fyren var tidvis frisk på et noe vaklevorent Norge.

Men det er noe med landskamper i november, et par uker etter at den hjemlige serien er ferdig og spillerne som skal representere Norge, er mentalt sluttkjørt etter en lang sesong og heller kunne tenke seg å slikke sine sår eller suge på sine karameller under en parasoll med noe godt i glasset. De internasjonale spillerne blir også fristilt fra sine klubber vel vitende om at returnerer de med skader eller er tomme for energi, så kan det få langsiktige konsekvenser. Det er aldri noe bra utgangspunkt for en oppofrende laginnsats. Med andre ord: forutsetningene for å skape en kollektiv god prestasjon er ikke akkurat til stede. Og når en stor del av troppen melder forfall en etter en, er det ikke lett å skape gode relasjoner ute på banen heller. I hvert fall ikke relasjoner som virker i mer enn noen minutter av gangen, før nye fjes kommer til og skal prøve å samhandle.

Så turen til Kiev ble så godt som verdiløs. Men den ble i det minste komisk. Eller mer presist: tragikomisk. Det er neppe nok til å lette stemningen i det norske landslagsapparatet når vi smått om senn begynner å vende blikket mot 2009. Tilliten er i beste fall tynnslitt, problemene er mange og oppgavene store.

Norge er fucking shit for tiden.

For å si det med John Arne Riise.

THOMAS ENGER