Det var omtrent som da Iggy Pop ble gjenforent med The Stooges for noen år
siden – med Grinderman har Nick Cave gåte tilbake til sin egen basis,
støyrocken til Birthday Party. Sammen med omtrent halvparten av hans faste
band Bad Seeds jobber han med konkret, men overstyrt rock'n'roll og i
utgangspunktet improviserte tekster. Grinderman kom på cd i fjor og var bra.
På scenen er det fantastisk. De som har billetter til Øyafestivalen har all
grunn til å glede seg.
Cave selv spiller tidvis keyboard, tidvis matrakterer han gitaren, eller han
vandrer hvileløst og energisk rundt på scenen og spytter inspirerte
besvergelser ut mot publikum. Med sin nye bart og intenst kantete kroppspråk
minner han egentlig mye på John Cleese som Basil Fawlty, rent visuelt. Men
det er ikke mye klønete over det som fremføres. Bandet jobber intenst, og
med Warren Ellis som den mest sentrale, enten han spiller gitar, fiolin
eller hva som ellers måtte slenge rundt på scenen.
Desperasjonen er aldri langt unna, i «No Pussy Blues», «Get It On», «(I Don't
Need You To) Set Me Free» eller de andre låtene fra albumet. De spilte også
en helt ny, «Dream» som gjør forventningene til neste cd enda større.
Og da det var slutt og det ikke var snakk om annet enn ekstranummer, måtte
Cave medgi at de ikke hadde flere Grindermanlåter på repertoaret. De måtte
ty til gammel Bad Seeds. Det var ikke akkurat upopulært at de dro i gang
«Tupelo»¿