Mudhoney - The Lucky Ones

Skitten grunge i favør av Seattle-bandet Mudhoney, med sterke bånd til broderbandet Nirvana.

Glem søte blomsterkranser, denne sommeren gjør du rett i å lage en krans av piggtråd. Mudhoney er tilbake. Denne gangen med det raskeste albumet i bandets historie, og de skuffer ikke.

Med tre og en halv dags innspillingstid, klarte rockerne å få på plass en solid grunnmur som de sa seg fornøyde med - og kalte det ferdige albumet "The Lucky Ones." Heldige er de, for med tjue år i bransjen og ni album bak seg er de still going strong.

Det er tjue år og en halvmeter med hår siden de amerikanske gutta i Mudhoney slo gjennom for fullt.

Tilhørende Sub Pops label har de vært, helt fra det selvtitulerte gjennombruddsalbumet "Mudhoney" utgitt i 1989, bortsett fra årene 1992-1998 da de ble signet til Reprise, til nådagens "The Lucky Ones". Med fans som Sonic Youth og Nirvana fant Mudhoney-karene ut at det å etablere seg som nytt kjøtt i den tøffe musikkbransjen slettes ikke var så vanskelig som ryktene skulle ha det til. Debuten fikk gode kritikker, og fra å gå til grunge à la Nirvana, er de på "The Lucky Ones" mer garasjerock-orienterte enn noensinne.

Garasjerock, heftige riff og en dæsj blues

I'm Now er åpningslåten som pangstarter omtrent så du kan se kruttrøyken, og lytteren suges umiddelbart inn i en egen verden av vokalist Mark Arms høylydte skrik hjulpet av Steve Turners vrengte gitar. Inside Out Over You kan kalles en typisk Sub Pop-sang, der den har samme kvaliteten og det samme velproduserte lydbildet som de fleste andre band signet til Sub Pop.

Videre på albumet har Mudhoney tenkt å gi oss den bunnsolide låten Open Mind, som er en etterlevning av heavy rock-perioden Mudhoney har hatt, og som var det avgjørende elementet til at gitarist Steve Turner fikk total avsmak og nektet å gå den retningen. Den heavy påvirkningen er definitivt også hørbart på låten Tales Of Terror. Og merkelig er det, for Turner vendte tilbake, når alt kom til alt, med de råeste riffene i bandets historie i bakhånd.

Mudhoney er fortsatt et friskt pust fra den søvnige byen Seattle.

Blander du dette omhyggelig sammen, lar det få tid til å synke inn og drysser litt grunge på toppen så har du Mudhoneys nye utgivelse.

Midt i albumet synker "The Lucky Ones" litt sammen, drevet kun av energi, men med tapt spilleglede. De vinner dog fort poeng igjen ved å gi lytteren den verdige avslutningslåten New Meaning.

Mudhoney var kort sagt opphavet til det hele. Mudhoney startet sjangeren grunge, og satte grunnlaget Nirvana fikk æren av å fortsette - nå får de også avslutningen de fortjener.

Konklusjon

"The Lucky Ones" overbeviser mer enn nok om sin brukbarhet i forhold til tidligere utgivelser som "Since We've Become Translucent" fra 2002, som ikke akkurat var det mest suksessrike Mudhoney har foretatt seg i sin karriere. Dette er en utgivelse som har langt mindre av den vrengte gitarlyden, samtidig som den er betydelig skarpere i kantene. Det hele kan oppsummeres med linjer fra åpningslåta I'm Now; «The past made no sense/ The future looks tense.» For fortiden er forbi, men om Mudhoney har flere strenger å spille på i framtiden, det får tiden vise...