Magre modeller og modne menn

Av: Karen Eldbjørg Toven

Dagfinn Nordbø har lest èn utgave - fra ett år tilbake - av ett magasin, Elle sommeren 2007. Det er bakgrunnen for synspunkter på hvordan samtlige utgaver av alle «dameblader» som han kaller dem, gir kvinner et negativt selvbilde. Det blir for galt og for banalt.

Konklusjonene han får på trykk i Aftenposten 24. juni er så vidløftige at det er god grunn til å imøtegå noen av dem.

I sin kronikk blander Nordbø sammen kvinners utseende, kroppsideal, selvbilde, BMI (body mass indeks) med kvinnesyn og hva herreøyne synes er attraktivt. Modellene er så magre at kvinner blir misfornøyde med seg selv og samtidig så magre at menn synes de er for tynne.

Det er sunt at den åpenbart modne mannen Dagfinn Nordbø (ut fra artikkelbildet) ikke tenner på magre modeller «med BMI som en bananflue», som han skriver. Men hva han tenner på kan ikke danne basis for det som skrives, fotograferes eller annonseres i noen av mangfoldet kvinneblader vi har her i landet. Kvinneblader lages ikke primært for å gi menn oversikt over tilfanget av damer på sjekkemarkedet.

Dagfinn Nordbø tar også for seg redaksjonelt innhold i kvinneblader – eller er det det han gjør? «Det redaksjonelle i bladet kan man umiddelbart se bort fra, for det er jo uansett det samme i ethvert nummer av ethvert dameblad», skriver han med henvisning til sin lesning av den ett år gamle utgaven av Elle.

Magasin- og ukepresseforeningen (MUF) har 14 kvinneblader blant totalt 73 medlemmer. De utgjør 10 prosent av det samlede magasin- og ukebladopplaget, slått av aktualitetsblader som utgjør 30 prosent og familieblader med 27 prosent av opplaget. De 14 er tilpasset hver sin målgruppe i en temmelig finmasket oppdeling av kvinnelige lesere. Ville det vært behov for så mange kvinneblader om de alle hadde likt innhold?

Jeg har et tilfeldig utvalg av noen av de seneste utgavene «dameblader» foran meg. Dette er blader Dagfinn Nordbø finner er innholdsmessig like uten at han har lest noen av dem – unntatt da den ene utgaven av Elle:

Eva: En modell med smilerynker møter meg fra forsiden, sammen med flere oppslag som Singel-adopsjon etter 40 år og intervju med skuespiller Kjersti Holmen (52). 40 frisyrer presenteres med utgangspunktet «grått er trendy». På lederplass tar redaktøren avstand fra synspunkter om at grått hår innebærer å være utdatert.

Kamille: har to slanke og pene kvinner med BMI i normalklassen på sin forside. I tillegg oppslag om en sex-undersøkelse og om kjendis-pappaer nye forelskelse (de søte små barna deres). På lederplass tar redaktøren opp hvor viktig det er å bruke ferien til å oppleve ting og ikke minst ta seg tid til å tenke.

Tara: Minken Fossheim og Hanne Krogh (begge 52) fyller nesten hele forsiden. I tillegg presenteres badetøy. Dessuten er krigsfotograf Harald Henden intervjuet om dramaet i Kabul. Intervjuet er også utgangspunkt for lederen der redaktøren også er sommerfokusert. «Uansett form, ikke glem å nyte denne deilige junimåneden», avslutter hun.

Neste blad er årets sommerutgave av Elle – bladet hvis fjorårsutgave tente Nordbø så han skrev sin kronikk: Det inneholder reportasje om norske jenter i New York, oppfordring om å reise til Essaouira og presentasjon av sommermoten, hvilket neppe er unaturlig for et motemagasin. Lederen i denne utgaven er viet kunsten å ta gode fotografier og om hvordan man skal føle seg vakker. «Føler du deg vakker, så blir du vakker», er budskapet.

Det er særlig modellene som brukes i annonser Nordbø tillegger stor betydning for å forklare kvinners misnøye med eget utseende. Han mener modellene er for magre og plasseres i stillinger og sammenhenger som assosierer med sex, uansett hva de reklamerer for.

Hva som skal være krav og norm for modellers kroppsform og fettprosent og hvem som skal forme disse kravene er en viktig debatt. Den unnlater Nordbø å ta. I stedet kommer han til den konklusjonen at det er bildene av magre modeller som er opphav til kvinners oppfatning av egen (for store) kroppsform. Jeg skal ha meg frabedt å få mitt selvbilde redusert til en konsekvens av hvilke tilfeldige kvinneannonser jeg har sett i mitt liv, uavhengig av eget utseende og andre kvaliteter, hjerne for eksempel.

Det ville være en fordel dersom Nordbø hadde konsentrert seg om hvem som stiller krav til modeller. Er det produkt-produsenter eller de som lager annonser som forlanger magre modeller? Som tekstforfatter kan kanskje Nordbø reise debatten i en «annonseintern» sammenheng? Og heller arbeide for å endre utformingen av nye annonser på et tidligere stadium slik at de får et akseptabelt innhold.

Jeg må bemerke at hvis Nordbøs resonnement hadde noe for seg, hvordan har det seg da at kvinners vekt gjennomsnittlig har økt med fem kilo de siste 20 årene? Har vi ikke sett på bilder i denne perioden da? Eller trøstespiser vi?

Min tiltro til en sammensatt menneskehet både ut fra form, farge, alder, utseende, kunnskap og klokskap har ikke fått seg noe skudd for baugen via Nordbøs kronikk. Men det er uheldig om slike ureflekterte generaliseringer skal bli stående uimotsagt og gi uriktig bakgrunn når man vurderer betydningen den store gruppen mangfoldige, varierte og mangesidede kvinnebladene har for kvinner, på mange flere felt enn utvikling av selvbildet alene.

Dagfinn Nordbøs synspunktene påvirker ikke mitt selvbilde i det hele tatt. Det er like greit.

Karen Eldbjørg Toven er direktør Magasin- og Ukepresseforeningen.