---

Reise - Spania, (tema)

Publisert 18.06.2008 - 09:30 | Endret: 18.06.2008 - 14:31

Evig ung i Benidorm

Tekst: ANNE H. TORP - Adresseavisen / Stavanger Aftenblad

Utsikten er upåklagelig fra terrassen. Østover den travle Levante-stranden, vestover fredeligere Poniente, der spanjolene trives best og der den borteste delen er stengt av. Her skal det bli samme brede strandpromenade som Avenida de la Marina Española på den «britiske» siden. Midt imellom den bittelille Playa del Mal Pas som har smykket seg med EU-godkjenningen Blått Flagg siden 1987.

Lite ante innbyggerne i den lille fiskerlandsbyen Benidorm – sønn av Dorm i arabernes herredømme – at den skulle bli en av Europas første turistmaskiner. Byen var riktignok aldri den «maleriske lille fiskerlandsbyen» vi leser om i turistbrosjyrene. Her reiste mannfolkene ut på de store verdenshavene som drevne tunafiskere. Kanskje var det de som tok med seg ideen hjem om å bygge opp et masseturismeparadis, skyskrapere tett i tett, en blanding av Manhattan og Las Vegas med avenyer som firefelts motorveier.

Seks millioner turister i året

Fra å være en by med 2700 innbyggere der appelsinlundene overtok like utenfor gamlebyen, er Benidorm blitt en liten metropol med nær 68 000 innbyggere, 18 000 av dem utledninger, som årlig tar imot seks millioner turister, mange av dem toppløse soltilbedere i alle aldre.

Et solid stykke arbeid ble gjort før den tid: Franco styrte Spania og mye var forbudt, blant annet å vise seg lettkledd på stranden. Benidorms ordfører Zaragoza tok affære. På Vespaen sin kjørte han til Madrid og fortalte diktatoren hvor avgjørende det var for byens framtid at de kvinnelige turistene kunne kle seg i bikini. Han fikk tillatelsen.

Masseturismen startet i 1961, Norge kom etter i 1965 med Saga Solreiser, så kom røkla og med Club 33 norske ungdommer som oppdaget partylivet.

Kjöttbullar en attraksjon...

Du trengte ikke være ung, blond og blåøyd for å streve deg bortover strandpromenaden på 70- og tidlig 80-tall. De små restaurantene lokket med retter de kunne tilby, avbildet i solfalmet plast. Kjöttbullar og svenska vaflor var en attraksjon med utropstegn.

– Svenska? Deutsch? English? Jag prata svenska, hoilet innkasterne etter oss nordboere. Et minne fra all turismes barndom. Benidorm er for lengst blitt voksen.

Nå rusler folk i alle aldre langs promenaden, rullestoler og gåstoler er en naturlig del av bildet. Ramper helt ned i sjøkanten gir god adgang for bevegelseshemmede.

Små krittavler har erstattet plastbildene, cafeene side om side tilbyr diskret gin and tonic til små pund og euro før klokken 12, kaffe med diverse attåt til langt på ettermiddag. Ingen pisker deg inn, servitøren dukker opp når du har sittet en stund. På spansk eller litt gebrokkent engelsk lyder spørsmålet når man har bestilt bananasplit og en kaffe: – And what to drink?

– Kaffe med melk, som vi sa.

– Nothing to drink? gjentas det med en vri.

Kaffe med hva???

Først da oppdager vi krittavlen: Kaffe med cognac, kaffe med likør eller hva man vil ha av edle dråper, koster ikke stort mer enn en vanlig kaffe.

Det står ikke noen tavle ved Cafetería Azul på Placa del Torrejo, en av de siste cafeene langs sjøkanten før gamlebyen tar over.

– Come to Benidorm, come to Benidorm! jubler Raul Traba, 33 og ekte bysbarn. Riktignok har han bodd andre steder i Spania, men måtte tilbake. Servitør vil han alltid være, han elsker å snakke med folk hvis det er tid, der han synger seg fra bord til bord, bare avbrudt av bestillingene.

– Benidorm er bra for alle. Ungdom og party hele sommeren, eldre folk hele vinteren. Det er mest engelskmenn om vinteren, de bor og har sitt eget område kalt Small London. Spanjolene fra nord har sitt område. Men alle går godt sammen, sier Raul overbevisende.

– Og du selv, har du ferie noen gang?

– I oktober, november, kanskje.

«Han elsker å jobbe»

Raul trekker på skuldrene og sjefen hans ler:

– Det sier han hvert år. Han elsker å jobbe og synger hele tiden.

Ikke alle er like trofaste som Raul. «El Quiote» Nordiska Krogen står det på en fasade like ved Caferería Azul. På et innrammet avisutklipp leser vi at Mia Olsson fra Kristiansand for noen år siden uttalte at «denne kafeen var svar på alle hennes drømmer. Her skulle hun skape et nordisk samlingssted.» Vi spør etter Mia – betjeningen forstår ikke. Sjefen da, er hun norsk?

– Begge sjefene er spanske, ingen skandinaver jobber her, er svaret.

Vi liker i grunnen svaret. Akkurat like mye som vi liker å rusle i trange gater i gamlebyen, møte vanlige innbyggere på vei til kveldsmesse i San Jaume kirken med den blå kuppelen og med eget kapell for jomfruen for dem som lider – La Virgin del Sufrigado – fiskerbyen Benidorms egen helgen.

Herlig ekte stemning

Det er rett nedenfor kirken det lever på varmere blods vis på kveldstid. Tapasbarene og de små restaurantene ligger side ved side, alle lokalene fylles opp. Det går mest i spansk. Og det er herlig ekte stemning.

Sitter du på Placa de la Creu i skjæringen mellom shoppingstrøk og gamlebyen, ser du det tydeligst. Turister med handleposer i hendene subber avgårde i shorts og sandaler. Spanjolene promenerer i byantrekk.

– Her lever turismen hele året, men sesongen er totalt forandret fra den spede begynnelsen. Vinter er høysesong med pensjonister, mange av dem spanjoler nordfra. Ellers domineres byen av engelskmenn. Her er formiddagsdans fortsatt populært hele vinteren, sier Torunn Klokk, norsk visekonsul i en årrekke for området fra Alicante til Denía.

Nordmenn har flyttet ut

– Benidorm er nummer én for engelskmenn, alle har vært i Benidorm. Du finner ikke mange nordmenn her lenger, de har flyttet ut av byen, sier konsul Jan Arild Nilsen, allmennpraktikeren fra Lillehammer som har drevet legesenter i Benidorm siden 1983 og som overtok som konsul i 1996. Det er lenge siden en del av arbeidsdagen ved konsulatet gikk med til å bistå nordmenn som var havnet i fyllearresten. Nå består oppgavene mest av kontakt med de fem norske institusjonene for eldre og syke i området og med de norske skolene i Alfaz del Pi og Albir.

– Selve Benodorm har funnet sin form. Her er lite kriminalitet. Synlig politi er høyt prioritert, byen har ikke råd til få renommeet ødelagt, sier konsulen.

Har plass til flere

Det gjøres stadig plass til flere turister, nye høyhus klorer seg fast i skråningene nær stranden. Ikke så høye som Gran Hotel Bali som med sine 52 etasjer arrangerer verdensmesterskap i trappeløping, men med etasjer nok. På den andre siden av motorveien bygges flere resorter med golfbaner og spaanlegg.

– Men døgnprisen er fortsatt høyest i førstelinjen ved stranden. Det er der folk vil bo, sier Torunn Klokk.

Når fløyelsmørket senker seg over metropolen, går veien til gamlebyen for spansk stemning og gode matopplevelser. Eller til disco-pubene ved Levante. Tina Charles og andre stjerner fra den gang har fått evig liv, og sannelig går discofoten som den gjorde i 1976.

Tips en venn om denne saken !
Til:	Fra: